De svarte: Mannen spurte oss nøye ut både om oss selv og om slekten vår, og sa: Er deres far ennå i live? Har dere noen bror? Og vi svarte på det han spurte om. Kunne vi vel vite at han ville si: Kom her ned med deres bror?
Og Juda sa til Israel, sin far: Send gutten med meg! Så gjør vi oss i stand og drar av sted, slik at vi kan leve og ikke dø, både vi og du og våre små barn.
Jeg vil gå i borgen for ham, av min hånd kan du kreve ham. Dersom jeg ikke har ham med tilbake og stiller ham fram for deg, da vil jeg bære skyld for deg alle mine dager.
Da sa Israel, deres far, til dem: Skal det nå så være, så gjør som jeg sier: Ta med i sekkene noe av det beste landet eier, og bring det som en gave til mannen - litt balsam og litt honning, krydderier, ladanum, pistasienøtter og mandler,
og ta dobbelt så mange penger med dere. De pengene som kom igjen, som lå øverst i sekkene deres, må dere ta med tilbake. Kanskje var det en feiltagelse.
Måtte Gud Den Allmektige la dere finne barmhjertighet hos mannen, så han lar deres andre bror og Benjamin dra hjem igjen med dere. Og jeg - skal jeg være barnløs, så får jeg være barnløs!
Da Josef så Benjamin sammen med dem, sa han til husholderen sin: Før disse mennene inn i huset. Slakt og gjør i stand måltid, for de skal ete middag hos meg.
Men de ble redde da de ble ført inn i Josefs hus, og de sa: Det er vel på grunn av de pengene som forrige gang kom tilbake i sekkene våre at vi blir ført inn her. Nå vil han nok velte seg inn på oss, kaste seg over oss og gjøre oss til treller, og ta eslene våre.
Men da vi kom til herberget og åpnet sekkene våre, se, da lå hver manns penger øverst i sekken. Det var våre egne penger i full vekt. Nå har vi dem med oss hit igjen.
Da sa han: Fred med dere! Frykt ikke. Deres Gud og deres fars Gud har gitt dere en skatt i sekkene! Jeg har fått pengene deres. Så førte han Simeon ut til dem.
Da han løftet blikket og så Benjamin, sin bror, sin mors sønn, sa han: Er dette deres yngste bror, som dere talte til meg om? Og han sa: Gud velsigne deg, min sønn!
Og Josef skyndte seg bort, for hjertet hans brant av kjærlighet mot broren, så han søkte et sted hvor han kunne gråte. Og han gikk inn på rommet sitt og gråt der.
Så satte de fram særskilt for ham og særskilt for dem og særskilt for de egypterne som åt hos ham, hver for seg, for egypterne kan ikke ete sammen med hebreere, det er motbydelig for egypterne.