Da gikk Joab inn i huset til kongen og sa: I dag vanærer du alle mennene dine, som i dag har berget både livet ditt og dine sønners og døtres og dine koners og medhustruers liv.
Du elsker jo dem som hater deg, og hater dem som elsker deg. For i dag har du vist at verken høvdinger eller tjenere er til for deg. Og jeg skjønner nå at om Absalom var i live og alle vi andre var døde i dag, da ville du tenkt det var som det skulle være.
Stå nå opp og gå ut og tal vennlig til mennene dine! For jeg sverger ved Herren at går du ikke ut, så blir det ikke en mann hos deg natten over. Og dette blir verre for deg enn alt det onde som er kommet over deg fra din ungdom av til nå.
Da sto kongen opp og satte seg i porten. Og det ble meldt til hele folket: Se, kongen sitter i porten! Da kom hele folket og gikk fram for kongen. Men Israel hadde flyktet, hver mann til sitt hjem.
Og alt folket i alle Israels stammer trettet med hverandre og sa: Kongen har fridd oss av våre fienders hånd. Han har reddet oss fra filistrene, og nå er han flyktet ut av landet for Absalom.
Da sendte kong David bud til prestene Sadok og Abjatar med disse ordene: Tal til Judas eldste og si: Hvorfor er dere de siste til å hente kongen tilbake til hans hus? - For det var kommet kongen for øre at hele Israel talte slik.
Og til Amasa skal dere si: Er ikke du mitt eget kjøtt og blod? Gud la det gå meg ille både nå og siden om du ikke alltid skal være min hærfører i stedet for Joab.
Tusen mann av Benjamin var med ham, og Siba, som hadde vært tjener i Sauls hus, med sine femten sønner og tjue tjenere. De skyndte seg til Jordan før kongen.
Og de satte over elven for å føre kongens hus over og være til hans rådighet i alle ting. Men Sjime’i, Geras sønn, falt ned for kongen da han skulle fare over Jordan.
Og han sa til kongen: Herre, tilregn meg ikke det gale jeg har gjort og husk ikke på det onde som din tjener gjorde den dagen da min herre kongen dro ut fra Jerusalem! Kongen må ikke la det gå seg til hjertet!
Da sa David: Hva har jeg med dere å gjøre, dere Serujas sønner, at dere i dag skulle bli mine motstandere? Skulle noen mann i Israel late livet i dag? Jeg vet jo at jeg i dag er blitt konge over Israel.
Mefibosjet, Sauls sønn, dro også ned for å møte kongen. Han hadde ikke vasket føttene og ikke stelt skjegget og ikke vasket klærne sine helt fra den dagen kongen dro bort og til den dagen han kom tilbake med fred.
Han svarte: Herre konge! Tjeneren min narret meg. For jeg sa: Jeg vil ha mitt esel salt, så jeg kan ride på det og følge med kongen. For din tjener er lam.
Hele min fars hus hadde ikke annet å vente av min herre kongen enn død. Likevel ga du din tjener plass blant dem som spiser ved ditt bord. Hva rett har jeg da mer å kreve, og hva mer har jeg å rope til kongen om?
Jeg er i dag åtti år. Kan jeg vel nå skjelne mellom godt og ondt, eller kan din tjener smake hva jeg eter og drikker, eller kan jeg nå lenger høre på sangere og sangerinner? Hvorfor skulle da din tjener lenger være min herre kongen til byrde?
Kjære, la din tjener vende tilbake, så jeg kan dø i min egen by, hvor min fars og min mors grav er. Men se, her er din tjener Kimham. La ham få dra med min herre kongen, og gjør med ham som du synes!
Men da kom alle Israels menn til kongen og sa til ham: Hvorfor har våre brødre, Judas menn, stjålet deg bort og ført kongen og hans hus og alle Davids menn med ham over Jordan?
Da tok alle Judas menn til orde og sa til Israels menn: Fordi kongen er oss nærmest! Hvorfor er dere harme for dette? Har vi vel tæret på kongens gods, eller har vi hatt noen vinning av ham?
Men Israels menn svarte Judas menn slik: Ti ganger større del enn dere har vi i den som er konge, og slik også med David. Hvorfor har dere da foraktet oss? Var det ikke vi som først talte om å hente vår konge tilbake? Men Judas menn ga et enda hardere svar enn det Israels menn hadde gitt.