|
| 1 |
|
| Min sjel er lei av mitt liv, jeg vil la min klage ha fritt løp, jeg vil tale i min sjels bitre smerte. |
|
| 2 |
|
| Jeg vil si til Gud: Fordøm mig ikke, la mig vite hvorfor du strider mot mig! |
|
| 3 |
|
| Tykkes det dig godt at du undertrykker, at du forkaster det dine hender med omhu har dannet, og lar ditt lys skinne over ugudeliges råd? |
|
| 4 |
|
| Har du menneskeøine, eller ser du således som et menneske ser? |
|
| 5 |
|
| Er dine dager som et menneskes dager, eller dine år som en manns dager? - |
|
| 6 |
|
| siden du søker efter min misgjerning og leter efter min synd, |
|
| 7 |
|
| enda du vet at jeg ikke er ugudelig, og at det ingen er som redder av din hånd. |
|
| 8 |
|
| Dine hender har dannet mig og gjort mig, helt og i alle deler, og nu vil du ødelegge mig! |
|
| 9 |
|
| Kom i hu at du har dannet mig som leret, og nu lar du mig atter vende tilbake til støvet! |
|
| 10 |
|
| Helte du mig ikke ut som melk og lot mig størkne som ost? |
|
| 11 |
|
| Med hud og kjøtt klædde du mig, og med ben og sener gjennemvevde du mig. |
|
| 12 |
|
| Liv og miskunnhet har du gitt mig, og din varetekt har vernet om min ånd. |
|
| 13 |
|
| Og dette gjemte du i ditt hjerte, jeg vet at dette hadde du i sinne: |
|
| 14 |
|
| Syndet jeg, så vilde du vokte på mig og ikke frikjenne mig for min misgjerning; |
|
| 15 |
|
| var jeg skyldig, da ve mig, men var jeg uskyldig, skulde jeg dog ikke kunne løfte mitt hode, mett av skam og med min elendighet for øie; |
|
| 16 |
|
| og hevet det sig dog, så vilde du jage efter mig som en løve, og atter vise dig forunderlig mot mig; |
|
| 17 |
|
| du vilde føre nye vidner mot mig og øke din harme mot mig, sende alltid nye hærflokker mot mig. |
|
| 18 |
|
| Hvorfor lot du mig utgå av mors liv? Jeg skulde ha opgitt ånden, og intet øie skulde ha sett mig; |
|
| 19 |
|
| jeg skulde ha vært som om jeg aldri hadde vært til; fra mors liv skulde jeg ha vært båret til graven. |
|
| 20 |
|
| Er ikke mine dager få? - Han holde op! Han la mig være, så jeg kan bli litt glad, |
|
| 21 |
|
| før jeg går bort for ikke å vende tilbake, bort til mørkets og dødsskyggens land, |
|
| 22 |
|
| et land så mørkt som den sorteste natt, hvor dødsskygge og forvirring råder, og hvor lyset er som den sorteste natt! |
|
|
|
|