|
| 1 |
|
| Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro. |
|
| 2 |
|
| Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand. |
|
| 3 |
|
| Endog over en sådan holder du dine øine åpne, og mig fører du frem for din domstol! |
|
| 4 |
|
| Kunde det bare komme en ren av en uren! Ikke én! |
|
| 5 |
|
| Når hans dager er fastsatt, hans måneders tall bestemt hos dig, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride, |
|
| 6 |
|
| så vend ditt øie bort fra ham, så han kan ha ro så vidt at han kan glede sig som en dagarbeider ved sin dag! |
|
| 7 |
|
| For treet er det håp; om det hugges, så spirer det igjen, og på nye skudd mangler det ikke; |
|
| 8 |
|
| om dets rot eldes i jorden, og dets stubb dør ut i mulden, |
|
| 9 |
|
| så setter det allikevel knopper ved eimen av vannet og skyter grener som et nyplantet tre. |
|
| 10 |
|
| Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske opgir ånden, hvor er han da? |
|
| 11 |
|
| Som vannet minker bort i en sjø, og som en elv efterhånden blir grunnere og tørker ut, |
|
| 12 |
|
| så legger et menneske sig ned og reiser sig ikke igjen; så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke op av sin søvn. |
|
| 13 |
|
| Å om du vilde gjemme mig i dødsriket og skjule mig der til din vrede var over - om du vilde sette mig et tidsmål og så komme mig i hu! |
|
| 14 |
|
| Når en mann dør, lever han da op igjen? Alle min krigstjenestes dager skulde jeg da vente, til min avløsning kom; |
|
| 15 |
|
| du skulde da rope, og jeg skulde svare dig; efter dine henders verk skulde du lenges. |
|
| 16 |
|
| Men nu teller du mine skritt og akter stadig på min synd. |
|
| 17 |
|
| Forseglet i en pung ligger min brøde, og du syr til over min misgjerning. |
|
| 18 |
|
| Men som et fjell faller og smuldres bort, og en klippe flyttes fra sitt sted, |
|
| 19 |
|
| som vannet huler ut stener og flommen skyller bort mulden, således gjør du menneskets håp til intet; |
|
| 20 |
|
| du overvelder ham for alltid, og han farer bort; du forvender hans åsyn og lar ham fare. |
|
| 21 |
|
| Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke, og blir de ringeaktet, da blir han det ikke var. |
|
| 22 |
|
| Bare over ham selv kjenner hans legeme smerte, og bare over ham selv sørger hans sjel. |
|
|
|
|