|
| 1 |
|
| Da svarte Job og sa: |
|
| 2 |
|
| Jeg har hørt nok av dette! Dere er plagsomme trøstere alle sammen! |
|
| 3 |
|
| Blir det aldri ende på de tomme ordene? Hva er det som egger deg til å svare? |
|
| 4 |
|
| Også jeg kunne tale som dere. Om dere var i mitt sted, kunne jeg sette sammen ord mot dere. Jeg kunne riste på hodet over dere. |
|
| 5 |
|
| Jeg kunne styrke dere med min munn, og mine leppers medynk kunne gi dere lindring. |
|
| 6 |
|
| Om jeg taler, stilles ikke min smerte. Og lar jeg det være, hva lindring får jeg ved det? |
|
| 7 |
|
| Ja, nå har Gud trettet meg ut. Du har utryddet hele min husstand. |
|
| 8 |
|
| Du grep meg fatt - og dette ble et vitne mot meg. Min magerhet sto opp og anklaget meg, like i mitt ansikt vitnet den mot meg. |
|
| 9 |
|
| Hans vrede fortærte meg og forfulgte meg. Han skar tenner mot meg. Min motstander ser på meg med skarpe øyne. |
|
| 10 |
|
| De spilte opp sin munn mot meg, med hån slo de meg på kinnet. Alle har de slått seg sammen mot meg. |
|
| 11 |
|
| Gud gir meg i urettferdige menns vold og styrter meg i ugudelige menneskers hender. |
|
| 12 |
|
| Jeg levde i ro, da ristet han meg. Han grep meg i nakken og brøt meg i stykker. Han satte meg opp som skyteskive. |
|
| 13 |
|
| Hans skyttere omringet meg. Han kløvde nyrene mine uten barmhjertighet, han øste ut min galle på jorden. |
|
| 14 |
|
| Han rev flenge på flenge i meg, han stormet mot meg som en kriger. |
|
| 15 |
|
| Jeg har sydd sekk om kroppen, og stukket mitt horn i støvet. |
|
| 16 |
|
| Mitt ansikt er rødt av gråt, og over mine øyelokk ligger det dødsskygge. |
|
| 17 |
|
| Og enda er det ingen urett i mine hender, og min bønn er ren. |
|
| 18 |
|
| Å jord, dekk ikke mitt blod! Måtte det ikke være noe sted hvor mitt skrik stanser! |
|
| 19 |
|
| Se, også nå har jeg mitt vitne i himmelen, i det høye er det en som taler min sak. |
|
| 20 |
|
| Min talsmann er min venn. Med gråt ser mitt øye mot Gud, |
|
| 21 |
|
| og han taler menneskets sak for Gud, slik en mann ber for sin neste. |
|
| 22 |
|
| For om få år skal jeg vandre den veien som ikke fører tilbake. |
|
|
|
|