|
| 1 |
|
| Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa: |
|
| 2 |
|
| Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig, |
|
| 3 |
|
| da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket, |
|
| 4 |
|
| slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt, |
|
| 5 |
|
| da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig, |
|
| 6 |
|
| da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem! |
|
| 7 |
|
| Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet, |
|
| 8 |
|
| da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående; |
|
| 9 |
|
| høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn; |
|
| 10 |
|
| de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen. |
|
| 11 |
|
| Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord. |
|
| 12 |
|
| For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde. |
|
| 13 |
|
| Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble. |
|
| 14 |
|
| Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue. |
|
| 15 |
|
| Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte. |
|
| 16 |
|
| En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg. |
|
| 17 |
|
| Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner. |
|
| 18 |
|
| Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand. |
|
| 19 |
|
| Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener. |
|
| 20 |
|
| Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd. |
|
| 21 |
|
| Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd. |
|
| 22 |
|
| Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem. |
|
| 23 |
|
| De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn. |
|
| 24 |
|
| Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke. |
|
| 25 |
|
| Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende. |
|
|
|
|