|
| 1 |
|
| Og Elihu forsatte med å si: |
|
| 2 |
|
| Vent litt på meg, så jeg kan få sagt deg min mening! Ennå er det noe å si til forsvar for Gud. |
|
| 3 |
|
| Jeg vil hente min kunnskap langt bortefra. Jeg vil vise at min skaper har rett. |
|
| 4 |
|
| For sannelig, mine ord er ikke falske. Han som er fullkommen i kunnskap, er hos deg. |
|
| 5 |
|
| Se, Gud er sterk, men han akter ikke noen ringe. Han er mektig i forstandens kraft. |
|
| 6 |
|
| Han lar ikke en ugudelig leve. Og de undertrykte hjelper han til deres rett. |
|
| 7 |
|
| Han tar ikke sine øyne fra de rettferdige. Men han lar dem for alltid sitte med ære sammen med konger på sine troner. |
|
| 8 |
|
| Blir de bundet med lenker og fanget i ulykkens snarer, |
|
| 9 |
|
| så vil han med det minne dem om deres gjerninger, deres synder, at de viste seg gjenstridige. |
|
| 10 |
|
| Han vil åpne deres øre for advarselen og formane dem til å omvende seg fra det onde. |
|
| 11 |
|
| Om de da hører på ham og tjener ham, så får de leve sine dager i lykke og sine år i herlighet og glede. |
|
| 12 |
|
| Men hører de ikke, da skal de gjennombores av spydet og omkomme i sin uforstand. |
|
| 13 |
|
| Mennesker med gudløst sinn huser vrede. De roper ikke til Gud når han legger dem i bånd. |
|
| 14 |
|
| De dør i ungdommen. De ender sitt liv lik dem som driver tempelutukt. |
|
| 15 |
|
| Han frelser de ulykkelige ved deres ulykke og åpner deres øre ved trengselen. |
|
| 16 |
|
| Også deg lokker han ut av trengselens svelg til en åpen plass hvor det ikke er trangt. Og ditt bord skal være fullt av fete retter. |
|
| 17 |
|
| Men nå rammes du fullt ut av ugudelighetens dom. Ja, dom og rettferdighet har grepet deg. |
|
| 18 |
|
| La bare ikke vrede lokke deg til spott. La ikke den store boten lede deg på avvei! |
|
| 19 |
|
| Kan vel ditt nødskrik fri deg av trengsel? Kan all kraftanstrengelse gjøre dette? |
|
| 20 |
|
| Du skal ikke lengte etter natten, den natt da hele folkeslag rykkes bort fra sitt sted. |
|
| 21 |
|
| Vokt deg, vend deg ikke til synd! For det foretrekker du fremfor å lide. |
|
| 22 |
|
| Se, Gud er opphøyet i sin kraft. Hvem er en læremester som han? |
|
| 23 |
|
| Hvem velger for ham den veien han skal følge? Og hvem kan si: Du gjorde urett! |
|
| 24 |
|
| Husk på å opphøye hans gjerning, den som menneskene har sunget om! |
|
| 25 |
|
| All verden ser på den med lyst, menneskene skuer den langt bortefra. |
|
| 26 |
|
| Se, Gud er stor, og vi forstår ham ikke! Tallet på hans år er uutgrunnelig. |
|
| 27 |
|
| Han drar vanndråper opp til seg, og av tåken siler regnet ned. |
|
| 28 |
|
| Fra skyene strømmer det og drypper ned over mange mennesker. |
|
| 29 |
|
| Kan vel noen forstå hvordan skyene brer seg ut, hvordan det braker fra hans telt? |
|
| 30 |
|
| Se, han brer ut sitt lys omkring seg og dekker havets røtter. |
|
| 31 |
|
| Ved dem straffer han folkeslag. Men han gir også føde i overflod. |
|
| 32 |
|
| Han fyller sine hender med lyn og byr dem å fare ut mot sitt mål. |
|
| 33 |
|
| Han lar tordenen rulle og bære bud om ham, selv feet varsler der han drar fram. |
|
|
|
|