|
| 1 |
|
| Til korlederen. Etter «Morgenrødens hind». En salme av David. |
|
| 2 |
|
| Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Hvorfor er du så langt borte når jeg trenger hjelp og skriker ut min nød? |
|
| 3 |
|
| Min Gud, jeg roper om dagen, men du svarer ikke, jeg roper om natten og får ikke ro. |
|
| 4 |
|
| Men du er Den hellige, som troner over Israels lovsang. |
|
| 5 |
|
| Til deg satte fedrene sin lit, de stolte på deg, og du fridde dem ut. |
|
| 6 |
|
| De ropte til deg og ble reddet, de stolte på deg og ble ikke til skamme. |
|
| 7 |
|
| Men jeg er en mark og ikke en mann, spottet av mennesker, foraktet av folk. |
|
| 8 |
|
| Alle som ser meg, håner meg, vrenger leppene og rister på hodet: |
|
| 9 |
|
| «Han har overgitt seg til HERREN, la ham fri ham ut og redde ham, siden han har glede i ham!» |
|
| 10 |
|
| Du dro meg fram fra mors liv, du gjorde meg trygg ved hennes bryst. |
|
| 11 |
|
| Fra jeg ble født, er jeg kastet på deg, fra mors liv er du min Gud. |
|
| 12 |
|
| Vær ikke langt fra meg, for nøden er nær, og det er ingen som hjelper. |
|
| 13 |
|
| Store okser samler seg om meg, stuter fra Basan flokker seg rundt meg. |
|
| 14 |
|
| De sperrer opp gapet mot meg lik en løve som brøler og river i stykker. |
|
| 15 |
|
| Jeg renner bort som vann, alle mine bein er løsnet. Hjertet er som voks, det smelter i meg. |
|
| 16 |
|
| Munnen er tørr som et potteskår, tungen er klistret til ganen. Du legger meg ned i dødens støv. |
|
| 17 |
|
| Hunder samler seg om meg, en flokk av voldsmenn omringer meg. De gjennomborer mine hender og føtter. |
|
| 18 |
|
| Hvert bein i kroppen kan jeg telle. De stirrer, de ser på meg. |
|
| 19 |
|
| De deler klærne mine mellom seg og kaster lodd om kappen. |
|
| 20 |
|
| Men du, HERRE, vær ikke langt borte, min styrke, skynd deg og hjelp meg! |
|
| 21 |
|
| Redd mitt liv fra sverdet, det eneste jeg har, fra hunders vold! |
|
| 22 |
|
| Fri meg fra løvens gap! Du har reddet meg fra villoksers horn. |
|
| 23 |
|
| Jeg vil fortelle mine brødre om ditt navn. Midt i forsamlingen vil jeg lovprise deg. |
|
| 24 |
|
| Dere som frykter HERREN, lov ham! Hele Jakobs ætt, gi ham ære! Ha ærefrykt for ham, hele Israels ætt! |
|
| 25 |
|
| For han har ikke foraktet den som er hjelpeløs, og ikke vendt ryggen til den som lider. Han skjulte ikke ansiktet, men hørte da han ropte om hjelp. |
|
| 26 |
|
| I den store forsamlingen kommer min lovsang fra deg. Mine løfter vil jeg holde blant dem som frykter ham. |
|
| 27 |
|
| De hjelpeløse skal spise og bli mette, de som søker HERREN, skal love ham. Må deres hjerte alltid leve! |
|
| 28 |
|
| Hele jorden skal minnes dette og vende om til HERREN. Alle folk og slekter skal tilbe ham. |
|
| 29 |
|
| For kongeveldet hører HERREN til, han hersker over folkene. |
|
| 30 |
|
| Alle mektige på jord skal tilbe ham, alle som stiger ned i støvet, skal bøye kne for hans ansikt. Men jeg lever for ham. |
|
| 31 |
|
| Min ætt skal tjene ham. De skal fortelle om Herren til kommende slekter |
|
| 32 |
|
| og kunngjøre for et folk som skal fødes, at han har vist rettferdighet. |
|
|
|
|