Jeg bestemte meg for å la kroppen nyte vin, mens hjertet ledet meg ved visdom. Jeg ville prøve dårskapen, helt til jeg forsto hva som er godt for menneskene den korte tiden de lever under himmelen.
Jeg kjøpte meg slaver og slavekvinner, jeg hadde slaver som var født i mitt hus. Jeg skaffet meg mer storfe og småfe enn noen hadde hatt før meg i Jerusalem.
Jeg samlet meg sølv og gull, og kongelige skatter fra andre riker. Jeg holdt meg med sangere og sangerinner og det som er mennenes lyst, kvinner og atter kvinner.
Jeg sa ikke nei til noe av det mine øyne begjærte; jeg nektet meg ingen glede. Ja, hjertet gledet seg over alt mitt arbeid; det var lønnen for mitt strev.
Så vendte jeg blikket mot alt mine hender hadde gjort, alt jeg hadde samlet ved mitt arbeid. Og se, alt var like forgjeves som å gjete vinden. Det er ingenting å vinne under solen.
Og jeg sa i mitt hjerte: Slik det går dåren, skal det også gå meg. Så hva skal all min visdom tjene til? Og jeg svarte i mitt hjerte: Også dette er forgjengelig.
For minnet om den vise lever ikke lenger enn minnet om dåren. I dagene som kommer, er alt for lengst blitt glemt. Ja, den vise må dø, han slik som dåren.
For en mann kan vinne mye med visdom, kunnskap og dyktighet, men må likevel gi det i arv til en annen som ikke har hatt noe strev med det. Også dette er forgjeves; en ulykke er det.
Ingen ting er bedre for et menneske enn å spise og drikke og unne seg gode dager midt i alt sitt strev. Men jeg fikk se at også dette kommer fra Guds hånd;
Ja, Gud gir visdom, kunnskap og glede til den som er god i hans øyne. Men den som synder, gir han strevet med å samle og sanke, og siden må han gi alt sammen til den som er god i Guds øyne. Også dette er forgjeves, det er som å gjete vinden.