Jeg gransket i mitt hjerte etter hvordan jeg kunne tilfredsstille mitt kjøtt med vin – samtidig som mitt hjerte ledet meg med visdom – og hvordan jeg kunne holde fast på dårskap, inntil jeg fikk se hva som var godt for menneskenes barn å gjøre under himmelen alle de dagene de har å leve.
Jeg kjøpte slaver og slavinner, jeg hadde tjenere som var født i mitt hus. Ja, jeg hadde mer storfe og småfe enn alle som hadde vært i Jerusalem før meg.
Jeg samlet meg også sølv, gull og skatter fra kongene og fra provinsene. Jeg skaffet meg sangere og sangerinner, forlystelser for menneskenes barn, mange medhustruer.
Ikke noe av alt det mine øyne begjærte, holdt jeg tilbake fra dem. Jeg nektet ikke mitt hjerte noen lykke, for mitt hjerte gledet seg over alt mitt strev. Dette ble min belønning for alt mitt strev.
Deretter la jeg merke til alt det arbeidet mine hender hadde gjort, og på alt det jeg hadde strevd med. Se, alt var meningsløshet og jag etter vind, det ga ingen vinning under solen.
Så sa jeg i mitt hjerte: «Slik det går med dåren, slik går det også med meg, hvorfor skulle jeg da være mer vis?» Da sa jeg i mitt hjerte: «Dette er også tomt og verdiløst.»
For til evig tid blir det ikke noe sterkere minne om den vise enn om dåren, siden alt som nå er, bare vil bli glemt i dagene som kommer. Og skal ikke en vis dø på samme måten som en dåre?
Hvem vet om det vil bli den vise eller dåren? Likevel kommer han til å få råde over alt som har kommet ut av mitt strev, det jeg har strevd med, som jeg gjorde i visdom under solen. Dette er også tomt og verdiløst.
For om det er et menneske som har strevd med visdom, kunnskap og dyktighet, så må han likevel overgi sin arv til et menneske som ikke har strevd for det. Dette er også tomhet og et stort onde.
Men til det mennesket som er godt innfor Hans ansikt, gir Han visdom og kunnskap og lykke. Men til synderen gir Han arbeidet med å høste og samle, så han skal gi det til ham som er god innfor Guds ansikt. Dette er også tomt og verdiløst og jag etter vind.