Han hakket den opp og renset den for stein. Han plantet edle vintrær i den. Midt i den bygde Han et tårn og hogg ut en vinpresse. Han forventet at den skulle gi druer, men råtten frukt var alt den ga.
Nå skal dere få vite hva Jeg skal gjøre med Min vingård: Jeg tar bort gjerdet rundt den, så den blir beitet snau. Jeg river ned muren omkring den, så den blir nedtråkket.
Jeg legger den øde. Den blir ikke beskåret eller luket, men det skal vokse tornekratt og tornebusker. Skyene befaler Jeg at de ikke lar regnet falle på den.»
For vingården til Hærskarenes Herre er Israels hus, og menneskene i Juda er det Han har plantet og det Han fryder seg ved. Han forventer rettferdig dom – men se, det var bare blodsutgytelse – og rettferdighet – men se, det var bare nødrop.
De sier: «La Ham bare skynde seg og haste med sitt arbeid, så vi kan få se det. La det bare komme nærmere, det råd Israels Hellige gir, så vi kan få kjenne det.»
Ve dem som kaller ondt for godt, eller godt for ondt, som setter mørke i stedet for lys, eller lys i stedet for mørke, som gjør bittert til søtt eller søtt til bittert.
Derfor, slik ildtunger oppsluker halm og agnene fortæres av flammen, skal deres rot råtne bort, og deres knopp fyke opp som støv, fordi de har forkastet Hærskarenes Herres lov og foraktet Israels Helliges ord.
Derfor er Herrens vrede opptent mot Hans folk. Han har rakt sin hånd ut mot dem, og Han slår dem så fjellene skjelver. Likene deres ligger som avfall midt på gaten. Tross alt dette er ikke Hans vrede vendt bort, men Hans hånd er ennå rakt ut.
På den dagen skal fienden brøle mot Israel, som brølet fra havet. Skuer noen utover landet, ser de bare mørke og trengsel. Lyset er blitt formørket av skyene.