Om Moab. Så sier HERREN over hærskarene, Israels Gud: Ve Nebo! Byen er ødelagt. Kirjatajim er blitt til skamme, inntatt. Borgen er blitt til skamme, slått av skrekk.
Ingen skryter av Moab mer. I Hesjbon la de onde planer mot dem: «Kom, la oss utrydde dem som folk!» Også du, Madmen, skal bli taus, sverdet skal forfølge deg.
Moab var trygg fra ungdommen av, lå rolig som vin over berme, ble ikke helt fra fat til fat, måtte ikke gå i eksil. Derfor har smaken holdt seg, og duften er ikke forandret.
Stig ned fra hedersplassen, sett deg i det tørste landet, du som bor hos datter Dibon. For han som skal herje Moab, drar mot deg og ødelegger festningene dine.
Jeg gråter mer over deg enn over Jaser, du vinstokk i Sibma. Rankene dine spredte seg mot sjøen, de nådde til sjøen ved Jaser. Over din frukthøst og vinhøst kommer han som herjer.
Glede og jubel er borte fra hagene, fra Moabs land. Jeg gjør ende på vinen fra vinpressene. Ingen tråkker druer under glade rop, de ropene blir ikke ropt.
Skriket fra Hesjbon når til Elale, helt til Jahas lyder ropet, fra Soar til Horonajim og til Eglat-Sjelisjia. For selv Nimrim-vannet blir til ørkenland.
Den som flykter fra gru, skal falle i grav, kommer han seg opp av graven, skal han fanges i garnet. For jeg sender regnskapets år over Moab, sier HERREN.
I skyggen av Hesjbon står kraftløse flyktninger. For ild går ut fra Hesjbon, en flamme fra Sihon. Den skal fortære Moabs tinning og skallen på dem som bråker.