Jeg løftet mine øyne, og se - en vær sto foran elven. Den hadde to horn. Begge hornene var høye, men det ene var høyere enn det andre, og det høyeste vokste sist fram.
Jeg så væren stange mot vest og mot nord og mot sør. Ingen dyr kunne stå seg mot den, og ingen kunne berge noen fra dens vold. Den gjorde som den ville og ble stor og mektig.
Mens jeg så på dette, se, da kom det en geitebukk fra vest. Den for fram over hele jorden uten å komme nær marken. Og bukken hadde et veldig horn mellom øynene.
Jeg så at den kom tett innpå væren og for løs på den i sinne. Den stanget til den og brakk begge hornene på den. Væren hadde ikke kraft til å stå seg mot den. Bukken kastet den til jorden og tråkket på den, og ingen kunne berge væren fra dens makt.
Geitebukken ble overmåte mektig. Men nettopp som den hadde nådd sin fulle styrke, ble det store hornet brukket av. I dets sted vokste det opp fire horn, store å se til. De vendte mot himmelens fire hjørner.
Sammen med det stadige offer ble hæren overgitt til ødeleggelse for frafallets skyld. Og hornet kastet sannheten til jorden. Det hadde fremgang med alt det foretok seg.
Så hørte jeg en av de hellige tale. Og en annen hellig sa til ham som talte: Hvor lang tid gjelder synet om det stadige offer og det ødeleggende frafall - at både helligdom og hær overgis til å bli tråkket ned?
Så kom han til det stedet hvor jeg sto. Og da han kom, ble jeg forferdet og falt på mitt ansikt. Han sa til meg: Gi akt, menneskebarn! For synet sikter til endens tid.
Hans makt skal bli stor, men ikke ved egen kraft. Han skal gjøre fryktelig stor skade og ha fremgang med alt det han foretar seg. Mektige fyrster og de helliges folk skal han ødelegge.
Fordi han er klok, skal hans svikefulle fremferd lykkes for ham. Han skal opphøye seg i sitt hjerte. Mange skal han ødelegge i deres trygghet. Ja, mot fyrstenes fyrste skal han sette seg opp, men uten menneskehånd skal han bli knust.
Men jeg, Daniel, ble rent avmektig, og jeg ble syk i mange dager. Så sto jeg opp og gjorde min tjeneste hos kongen. Jeg var forferdet over synet, men det var ingen som forsto det.