Jesus gikk da med dem. Men da han ikke hadde langt igjen til huset, sendte høvedsmannen noen venner til ham og sa: Herre, gjør deg ikke umak! Jeg er ikke verdig til at du går inn under mitt tak.
For også jeg er en mann som står under myndighet, og har soldater under meg igjen. Sier jeg til den ene: Gå! - så går han, og til en annen: Kom! - så kommer han, og til tjeneren min: Gjør dette! - så gjør han det.
Men da Jesus hørte dette, undret han seg over ham. Og han vendte seg til folket som fulgte ham, og sa: Jeg sier dere: Ikke engang i Israel har jeg funnet så stor en tro.
Og Jesus svarte og sa til dem: Gå og fortell Johannes det som dere har sett og hørt: Blinde ser, lamme går, spedalske blir renset, døve hører, døde reises opp, og evangeliet forkynnes for fattige,
Da utsendingene fra Johannes var gått, begynte Jesus å tale til folket om Johannes: Hva var det dere dro ut i ørkenen for å se? - et siv som svaier i vinden?
De ligner barn som sitter på torget og roper til hverandre og sier: Vi spilte på fløyte for dere, men dere ville ikke danse! Vi sang sørgesanger, men dere ville ikke gråte!
Se, nå var det en kvinne der i byen som var en synderinne. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med salve.
Hun stilte seg bak Jesus, ved føttene hans, og gråt. Hun begynte å væte føttene hans med tårer og tørket dem med håret sitt, og hun kysset føttene hans mange ganger og salvet dem med salven.
Men da fariseeren som hadde innbudt ham, så dette, sa han ved seg selv: Var denne mannen en profet, da visste han hvem og hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun er en syndig kvinne.
Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus, og du ga meg ikke vann til føttene. Men hun vætte føttene mine med tårer og tørket dem med håret sitt.