En dag sa Jonatan, Sauls sønn, til våpenbæreren sin: «Kom, la oss dra over til filisternes forpost på den andre siden.» Men han sa ikke noe om det til sin far.
Ahia bar efod-drakten. Han var sønn av Ahitub, som var bror til Ikabod, sønn av Pinhas, og sønnesønn av Eli, HERRENS prest i Sjilo. Folket visste ikke at Jonatan var gått.
Jonatan sa til våpenbæreren sin: «Kom, la oss dra over til forposten til disse uomskårne. Kanskje HERREN hjelper oss. For ingen ting kan hindre HERREN i å gi seier, enten vi er mange eller få.»
Mennene på forposten ropte til Jonatan og våpenbæreren hans: «Kom opp til oss, så skal vi si dere noe.» Da sa Jonatan til våpenbæreren: «Følg etter meg opp, for HERREN har gitt dem i Israels hender.»
Så klatret Jonatan opp på hender og føtter, fulgt av våpenbæreren. Da Jonatan slo til, falt filisterne, og våpenbæreren kom etter ham og ga dem dødsstøtet.
I dette første angrepet fra Jonatan og våpenbæreren hans felte de om lag tjue mann på en strekning som svarer til halvparten av det som kan pløyes på en dag.
Da kom det redsel over hele hæren, både i leiren og ute på marken. Til og med forposten og plyndrerne skalv av skrekk. Jorden ristet, og en redsel fra Gud kom over dem.
Da sa Saul til folket som var med ham: «Hold mønstring og finn ut hvem av våre som mangler.» Så holdt de mønstring, og det viste seg at Jonatan og våpenbæreren hans var borte.
og israelittene var hardt presset den dagen. Saul tok folket i ed og sa: «Forbannet er den som tar til seg mat før det er blitt kveld og jeg har fått hevn over mine fiender.» Og ingen smakte noe mat.
Men Jonatan hadde ikke hørt at hans far hadde tatt folket i ed. Han rakte ut staven han hadde i hånden, dyppet enden av den ned i honningen og tok honningen i munnen. Da fikk øynene hans glansen tilbake.
Noen menn fortalte det til Saul og sa: «Nå synder folket mot HERREN. De spiser kjøtt med blod i.» «Dere har vært troløse», sa Saul. «Velt nå hit en stor stein.»
Så bød Saul: «Gå rundt til folket og si at hver og en skal komme hit til meg med oksen sin eller lammet sitt og slakte dem her, og så kan de spise. Synd ikke mot HERREN ved å spise kjøtt med blod i.» Hver og en i hæren kom da med oksen sin og slaktet den der om natten.
Siden sa Saul: «La oss dra nedover og sette etter filisterne i natt og plyndre dem til det lysner av dag. Ikke en eneste en av dem skal bli igjen.» De svarte: «Gjør helt som du synes.» Men presten sa: «La oss først tre fram for Gud.»
For så sant HERREN lever, han som gir Israel seier: Om det så er Jonatan, min egen sønn, som bærer skylden, skal han dø.» Men ikke én i hæren svarte ham.
Da sa han til hele Israel: «Still dere på den ene siden, så skal jeg og Jonatan, sønnen min, stå på den andre.» Folket svarte Saul: «Gjør det du synes er best.»
Da sa Saul til Jonatan: «Fortell meg hva du har gjort.» Jonatan fortalte ham det: «Jeg tok litt honning på enden av staven som jeg hadde i hånden, og smakte på den. Her står jeg. Jeg er rede til å dø.»
Men folket sa til Saul: «Skal Jonatan dø, han som har vunnet denne store seieren for Israel? Aldri! Så sant HERREN lever, ikke et hårstrå skal falle fra hodet hans og ned på bakken. For han har hatt Gud med seg i det han har gjort i dag.» Slik berget folket Jonatan, og han slapp å dø.
Da Saul hadde sikret seg kongsmakten over Israel, førte han krig mot alle fiendene sine rundt omkring: mot moabittene, ammonittene og edomittene, mot kongene i Soba og mot filisterne. Og hvor han så vendte seg, vant han seier.