Men David flyktet fra Nevajot ved Rama. Han kom og sa til Jonatan: Hva har jeg gjort? Hva er min misgjerning, og hva er min synd mot din far, siden han står meg etter livet?
Da sa han til ham: Langt ifra! Du skal ikke dø. Min far gjør aldri noe, verken stort eller smått, uten at han lar meg få vite det. Hvorfor skulle da min far skjule dette for meg? Nei, det er ikke slik.
Men David svarte med en ed: Din far vet godt at jeg har funnet nåde for dine øyne. Derfor tenker han slik: Jonatan må ikke få vite dette, for at han ikke skal bli bedrøvet. Men så sant Herren lever, og så sant du lever: Det er bare et skritt mellom meg og døden.
David svarte Jonatan: I morgen er det nymånedagen. Da skulle jeg jo sitte til bords med kongen. Men la meg nå få gå, så vil jeg gjemme meg ute på marken til om kvelden i overmorgen.
Dersom din far savner meg, så skal du si: David ba meg inntrengende om lov til å gå hjem til Betlehem i all hast, for hele ætten holder nå sin årlige ofring der.
Dersom han da sier: Det er godt! - da kan din tjener være trygg. Men dersom hans vrede blir opptent, så kan du være viss på at det er hans faste forsett å gjøre noe ondt.
Vis da godhet mot din tjener, siden du har latt din tjener tre inn i vennskapspakt med deg i Herrens navn! Men er det noen misgjerning hos meg, så drep meg du! Hvorfor skal du vel føre meg til din far?
Jonatan svarte: Nei, det skal aldri hende deg! Men skjønner jeg at det er et fast forsett hos min far å la noe ondt hende deg, skulle jeg da ikke la deg få vite det?
Og Jonatan sa til David: Ved Herren, Israels Gud: I morgen eller i overmorgen på denne tiden vil jeg finne ut om min far er vel sinnet mot David. Dersom jeg så ikke sender bud til deg og lar deg få vite det,
så må Herren la det gå Jonatan ille både nå og siden! Vil min far føre ondt over deg, så skal jeg la deg få vite det og la deg slippe bort, så du kan dra din vei i fred. Må Herren være med deg, som han har vært med min far!
Så skal jeg sende tjeneren min dit bort og si: Gå og finn pilene! Sier jeg da til tjeneren: Se, pilene ligger hitenfor deg, ta dem! - så kan du komme. For da kan du være trygg. Så sant Herren lever, det er ingen fare.
Men da Davids plass var tom også den neste dagen, dagen etter nymåne, sa Saul til Jonatan, sin sønn: Hvorfor er ikke Isais sønn kommet til måltidet verken i går eller i dag?
Han sa: Vær så snill å la meg få gå! For hele ætten vår holder en offerhøytid i vår by. Min bror har selv pålagt meg å komme. Hvis jeg har funnet nåde for dine øyne, så gi meg lov til å dra bort og hilse på brødrene mine! - Derfor er han ikke kommet til kongens bord.
Da ble Sauls vrede opptent mot Jonatan, og han sa til ham: Du sønn av en dårlig og gjenstridig kvinne! Vet jeg ikke at du har Isais sønn kjær til skam for deg selv og for din mor som fødte deg!
Og Jonatan sto opp fra bordet i brennende vrede. Han smakte ikke mat den andre nymånedagen. Han var bedrøvet for Davids skyld, fordi hans far hadde hånet ham.
Da gutten var gått, kom David fram på sørsiden av steinen. Han falt på sitt ansikt til jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt begge, men David mest.
Og Jonatan sa til David: Gå bort i fred! Når det gjelder det vi to har tilsverget hverandre i Herrens navn, skal Herren for alltid være vitne om pakten mellom meg og deg og mellom min ætt og din ætt.