Samuel døde, og hele Israel kom sammen og holdt sørgehøytid over ham. De gravla ham i hjembyen Rama. David brøt opp og dro videre, ned til Paran-ørkenen.
I Maon bodde det en mann som hadde buskapen sin i Karmel. Mannen var svært rik; han eide tre tusen sauer og tusen geiter. Han holdt på å klippe sauene sine i Karmel.
Jeg har hørt at du holder på å klippe sauer. Nå har gjeterne dine vært sammen med oss, og vi har aldri gjort dem noe vondt. Det er heller ikke kommet bort noe for dem så lenge de har vært i Karmel.
Spør bare folkene dine, så vil de selv fortelle deg det. Ta vel imot mennene mine, for vi kommer hit på en gledens dag. Gi derfor dine tjenere og din sønn David det du måtte ha for hånden.»
Skulle jeg ta brødet mitt og vannet mitt og feet som jeg har slaktet til dem som klipper for meg, og gi det til folk som jeg ikke vet hvor kommer fra?»
Da sa han til mennene sine: «Spenn sverdet på dere, alle mann!» Det gjorde de, og David spente også sverdet på seg. Omkring fire hundre mann fulgte ham opp, mens to hundre ble igjen ved krigsutstyret.
En av tjenesteguttene kom til Abigajil, Nabals kone, og sa: «David sendte noen menn hit fra ørkenen med hilsen til husbonden vår, men han skjelte dem ut.
Disse mennene har vært vennlige mot oss. Ingen av dem har gjort oss noe vondt, og det har ikke kommet bort noe for oss så lenge vi var sammen med dem ute på marken.
Tenk nå etter og finn ut hva du skal gjøre. For ulykken henger over husbonden vår og hele hans hus. Men selv er han så ondsinnet at ingen tør snakke til ham.»
Da tok Abigajil i en fart to hundre brød, to skinnsekker med vin, fem tilberedte saueskrotter, fem sea ristet korn, hundre rosinkaker og to hundre fikenkaker og lesset det på eslene.
Men David hadde sagt: «Til ingen nytte har jeg voktet alt det som denne mannen eier, så ikke noe er kommet bort for ham i ørkenen. Han har lønnet godt med ondt.
Hun kastet seg ned for føttene hans og sa: «Det er jeg alene som har skylden, herre. La likevel din tjenestekvinne få tale til deg, og hør på det jeg har å si.
Bry deg ikke om den ondsinnede Nabal, herre. For som han heter, slik er han. Nabal, ‘dåre’, heter han, og full av dårskap er han. Jeg, din tjenestekvinne, har ikke engang sett de mennene som du sendte, herre.
Men så sant HERREN lever, og så sant du selv lever, herre, nå har HERREN hindret deg i å ta deg selv til rette og forårsake blodbad. Måtte fiendene dine, som vil skade deg, herre, bli som Nabal.
Tilgi at din tjenestekvinne trenger seg på. HERREN skal sannelig gi deg en ætt som består. For det er HERRENS kriger du fører, herre, og det skal ikke finnes noe ondt hos deg så lenge du lever.
Står noen fram og forfølger deg og vil ta livet av deg, herre, da skal livet ditt være under HERREN din Guds vern. Men dine fienders liv skal han slynge bort som steiner fra slyngen.
da skal du ikke kjenne deg utrygg eller ha dårlig samvittighet, herre, over å ha spilt uskyldig blod og tatt deg selv til rette. Men når HERREN gjør vel mot deg, så husk på din tjenestekvinne, herre!»
Men så sant HERREN, Israels Gud, lever, han som har holdt meg fra å gjøre deg noe vondt: Hadde du ikke vært så snar til å møte meg, ville Nabal ikke hatt en eneste mann igjen ved daggry.»
Da Abigajil kom hjem til Nabal, holdt han fest i huset, en fest som hos en konge. Nabal var lystig til sinns og svært beruset. Derfor fortalte hun ham ingenting før neste morgen.
Da David fikk høre at Nabal var død, sa han: «Velsignet er HERREN! Han har tatt hevn over Nabal for den vanæren han førte over meg, og han har holdt sin tjener fra å gjøre noe ondt. HERREN har latt Nabals ondskap komme over hans eget hode.» Så sendte David bud til Abigajil og ba henne bli hans kone.
Da reiste hun seg, bøyde seg med ansiktet mot jorden og sa: «Her er din tjenestekvinne; som en slavekvinne skal jeg vaske føttene til min herres tjenere.»
Abigajil skyndte seg å gjøre seg i stand. Hun satte seg på eselet, og fem tjenestejenter gikk med henne. Så fulgte hun sendemennene til David og ble hans kone.